En helt alminnelig torsdagskveld i juli..

Det var en helt alminnelig torsdagskveld i begynnelsen av juli, mens jeg litt sent på kvelden satt i telefonen med en klient, at jeg plutselig hørte et fryktelig skrik utenfra. Jeg kikket ut av vinduet og så en av mine naboer stå på terrassen og skrike høylytt mens hun veivet vilt med armene. Skriket var så hjerteskjærende, og fylt av fortvilelse, vantro, desperasjon, sjokk og panikk at jeg aldri har hørt noe lignende. Ut fra skrikene hennes og veivingen med armene forsto jeg straks at hun trengte hjelp. Siden hun ikke snakker hverken norsk eller engelsk, og jeg foreløpig ikke er så god i spansk, har jeg egentlig aldri snakket så mye med henne. Jeg har derimot ofte snakket med hennes mann som både snakker godt engelsk og som alltid er hjelpsom og i godt humør. Ut fra hennes desperate skrik, samt at det kun er de som bor i boligen, tenkte jeg umiddelbart at det kanskje hadde skjedd noe med han. Jeg avsluttet derfor umiddelbart samtalen med min klient som jeg lovte å ringe tilbake senere på kvelden, og løp bort til rekkehusleiligheten deres der jeg ikke kom inn fordi porten var låst. Min nabo skalv imidlertid så mye på hendene at hun ikke klarte å låse opp porten. Hun ga derfor nøkkelen til meg gjennom gitteret i porten slik at jeg kunne låse meg inn selv. Jeg forsto på henne at jeg skulle inn i boligen, men siden jeg aldri har vært på besøk hos dem tidligere, og heller ikke visste hva som hadde skjedd, var jeg helt avhengig av at hun viste vei gjennom leiligheten. Hun førte meg gjennom stuen og pekte mot garasjedøren som sto åpen. Det første jeg fikk se når jeg kom inn i garasjen deres var hennes mann som hadde hengt seg, og som nå hang fra en takbjelke rett foran garasjeporten. Til tross for at ansiktsfargen hans var blålilla og det kunne se ut til at de fleste kroppsvæsker hadde forlatt kroppen hans, løp jeg umiddelbart bort til ham og fikk løftet han litt opp mens jeg ba hans kone kutte tauet. Hun var tydelig i sjokk, men klarte likevel å finne en kniv og få kuttet tauet. Jeg la ham deretter forsiktig ned på garasjegulvet der jeg forsøkte gjenoppliving, mens jeg ba hans kone ringe etter ambulanse. Det var imidlertid ingen puls og liten tvil om at han var død. Dette var også noe policia local bekreftet når de kom kort tid etterpå og ba meg avslutte forsøket på gjenoppliving. Det kom deretter ytterligere noen politibiler fra policia local og guardia civil, ambulanse og likbil samt flere offentlige etater slik reglene er her i Spania. Han ble så sendt til obduksjon slik det visstnok alltid gjøres her i Spania etter selvmord, og deretter begravet en uke senere.

Til tross for at jeg har arbeidet i akuttpsykiatrien i mer enn 6 år, og opplevd flere forsøk på både henging og strangulering så er dette første gang personen har vært død. Det var voldsomt, Det var brutalt. Det var dramatisk. Og ikke minst var det også svært traumatisk.
Jeg kjenner ikke til forhistorien hans. Jeg vet ikke om han hadde vært deprimert over en lengre periode, om det hadde skjedd noe spesielt denne dagen, uken, måneden, om det var planlagt lang tid i forveien eller om det var en impulshandling. Uansett hva grunnen måtte være så tok han livet sitt denne torsdagskvelden i begynnelsen av juli, mens hans kone sitter igjen traumatisert etter å ha funnet ham, og nærmest paralysert av sorg og fortvilelse går hun nå på sterke medisiner og må ha mennesker rundt seg døgnet rundt. Hundene deres, som han alltid gikk tur med flere ganger om dagen, får ikke lengre noen turer, det er lagt en presenning over bilen hans og garasjeporten deres står alltid åpen fordi det synet som møtte henne i garasjen denne torsdagskvelden i juli gjør at hun ikke klarer å ha den igjen. Om hun klarer bo i denne boligen videre fremover eller om det blir for mange minner for henne vil fremtiden vise, men det som er helt sikkert er at hun har blitt mange år eldre i løpet av denne sommeren.

Jeg skrev i et tidligere blogginnlegg «Når det er for vanskelig å be om hjelp» at et sted mellom 500 – 600 mennesker årlig tar livet sitt i Norge, og at 1910 pasienter i psykisk helsevern døde som følge av selvmord i årene fra 2008 til 2015. Når vi leser statistikker som dette er det lett å bare lese tallene for deretter å ikke tenke særlig mer på det. Men dette er ikke bare tall. Disse tallene betyr at mer enn 10 mennesker tar livet sitt i Norge hver uke, og at mer enn en pasient i psykisk helsevern tar livet sitt annenhver dag. De pasientene det her snakkes om som var i psykisk helsevern var enten under behandling når de tok livet sitt, eller de hadde avsluttet behandlingen i løpet av det siste året de levde. Bak disse tallene skjuler det seg menneskeskjebner og det skjuler seg tragedier. Ved hvert enkelt selvmord befinner det seg et menneske som ikke klarer å leve lengre, og det befinner seg i tillegg pårørende som ektefelle, foreldre, besteforeldre, søsken, barn, barnebarn, venner, naboer, kolleger og mange andre. De blir alle påvirket av dette. Et selvmord er alltid en tragedie som setter dype spor hos alle de som blir igjen. Det bringer frem sorg, fortvilelse, skam, skyldfølelse, sinne og alltid de samme spørsmålene.. Hvorfor forsto jeg det ikke? Hvorfor sa h*n ingenting? Hva kunne jeg gjort for å forhindre det?

Så til deg som har det vanskelig og som kanskje vurderer å ta livet ditt. Kanskje du til og med allerede har lagt en plan. Ikke gjennomfør det! Selvmord er en fryktelig dårlig løsning med svært store ringvirkninger. Finn en å snakke med i stedet. Snakk med en venninne eller en venn, snakk med fastlegen din, en behandler eller terapeut hvis du har, en forelder, legevakten, ring en hjelpetelefon. Bare sørg for å få hjelp. Hvis du er i en krise kan det være fryktelig vanskelig å komme seg ut av den alene, og da er det veldig viktig å ha noen du kan snakke med. Som jeg skrev i innlegget «Når det er for vanskelig å be om hjelp» så kan det dessverre tidvis være vanskelig å få hjelp av psykiatrien, men ikke gi opp. Få eventuelt noen til å ringe for deg eller bli med deg. Ta kontakt igjen og igjen. Det er ikke noe galt i å gjøre det. Det er heller ingenting å skamme seg over. Kontakt en privat terapeut eller psykolog hvis du har mulighet til det. Bare ikke gi opp, for det finnes alltid en løsning eller muligheter selv om du kanskje ikke klarer å se det akkurat nå. I mitt tidligere arbeid som miljøterapeut i akuttpsykiatrien, og nå senere som gestalt psykoterapeut, har jeg ofte snakket med mennesker som har forsøkt og/eller som har ønsket å ta livet sitt. Jeg har likevel aldri truffet en person som det ikke fantes løsninger eller muligheter for. Det er derfor fryktelig viktig at du får hjelp. Det bør helst være en person du får god kjemi med. En du kan få tillit til, en som kan møte deg der du er, en som ser deg og forstå deg. Terapi kan tidvis være fryktelig tøft, men det er definitivt verdt det når du kommer ut til lyset i andre enden.

Kanskje du som leser dette tenker for deg selv at «dette gjelder ikke meg, jeg er bare til bry for alle og betyr ingenting for noen. Ingen ville sørget hvis jeg ble borte».. Joda. Det gjelder så absolutt for deg også. Kanskje du ikke hverken tror det, føler det, eller forstår det akkurat nå, men alt jeg har skrevet gjelder også deg.

Og til dere som er pårørende. Det er også viktig for dere å ha noen å snakke med, så ta kontakt med en terapeut eller en psykolog som så dere slipper å stå i dette alene.

Til slutt vil jeg bare nevne at jeg nå i ettertid er veldig glad for at det var jeg som løp over til naboen denne kvelden. Jeg har tross alt arbeider med dette i flere år, så jeg gikk inn i en form for «jobbmodus» der jeg instinktivt visste hva jeg skulle gjøre. Det ville blitt langt mer traumatisk for en person uten den erfaringen. For selv jeg som har arbeidet med dette i mer enn 10 år vil aldri glemme hverken skriket eller synet som møtte meg i garasjen denne helt vanlige torsdagskvelden i juli.

Erik Bisgaard
Psykoterapeut MNFP
– registrert gestaltterapeut MFGT

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *