Når barnevernet svikter.

I morgen, mandag den 4. juni, starter rettssaken mot den nå 16 år gammel jente som er siktet for drap og drapsforsøk etter at en 17 år gammel jente ble stukket ned og drept, mens en annen jente på 23 år ble kritisk skadet på Sørlandssenteret i Kristiansand den 26. juli i fjor. Siden jeg ikke var tilstede i gjerningsøyeblikket vet jeg heller ikke hvorvidt hun var tilregnelig når det skjedde, men siden jeg hadde jevnlig kontakt med henne fra slutten av mars og helt frem til drapsdagen 26. juli sitter jeg med relativt mye informasjon om forhistorien.

Jeg har lenge vært svært usikker på om jeg skal skrive et innlegg om denne saken, men etter å ha vært i kontakt med både politiet, helsetilsynet og fylkesmannen i Agder, samt gjort en vurdering av så vel taushetsplikt som etiske retningslinjer, har jeg omsider kommet frem til at det vil være i både siktede og allmennhetens interesse at jeg deler noen av mine tanker.

Det bør for ordens skyld nevnes at jeg aldri har vært tiltaltes behandler, og at jeg heller ikke har tatt betalt for de meldinger og telefonsamtaler vi har hatt. Hun hadde allerede en behandler som hun var svært fornøyd med når hun kontaktet meg i mars 2017, og det ville vært svært uetisk og helt utenkelig for meg å gå inn i en behandlerrelasjon med henne uten først å klargjøre dette med både hennes omsorgpersoner og den behandleren som hun allerede hadde.

Før jeg skriver videre om kontakten vi hadde ønsker jeg å komme med litt bakgrunnsinformasjon som jeg tenker det kan være viktig å ha i bakhodet når dere leser dette.

Det første vi må ha i bakhodet er at hun er 15 år og dermed et barn når hun kontakter meg første gang. Hun er kanskje på grensen til å bli voksen, men identitet, tanker og følelser er fortsatt under utvikling. Hun er ikke er myndig. Hun har ikke lov til å røyke eller drikke alkohol. Hun er under den seksuelle lavalder. Hun kan ikke stemme ved kommune eller stortingsvalg. Hun kan ikke ta førerkort på bil, og heller ikke på scooter. Hvis hun ønsker eller trenger noen å snakke med kan hun ikke bare begynne i terapi. Hun må eventuelt først spørre sine omsorgspersoner om hun kan begynne i terapi, og vil deretter være helt avhengig av at de lytter til henne og tar hennes behov på alvor. Hun vil også være helt avhengig av at omsorgspersonene ser nødvendigheten av denne terapien og er villig til å betale for den.

For det andre er det viktig å være klar over at barn som har en oppvekst preget av mye vold ofte løser sine problemer med vold siden det er det eneste de har lært. Hvis et barn i oppveksten lærer at det må utagere for å bli sett og hørt er det nettopp dette det vil gjøre. Hvis et barn ikke lærer å regulere sine følelser i oppveksten vil følelser ofte bli svært overveldende og ukontrollerbare, og hvis alle disse følelsene hele tiden må undertrykkes og holdes inne, og barnet aldri får utløp for noen av disse uhåndterlige følelsene, vil disse følelsene før eller siden medføre en eksplosjon. En utagering skjer dermed oftest fordi barna ikke har lært hvordan følelsene skal håndteres, og ikke fordi de er slemme eller ønsker å gjøre andre mennesker noe vondt.

Det tredje og siste jeg ønsker å nevne før jeg starter å skrive om forhistorien er at det jeg skriver absolutt ikke er ment som en aksept eller en ansvarsfraskrivelse for det som har skjedd. En person er død og noen har mistet sin datter, søster, niese, venninne m.m. Det er en fryktelig tragedie for alle pårørende og det kan ikke aksepteres. Dette er kun noen observasjoner og betraktninger jeg har gjort meg som kanskje kan belyse enkelte sider av saken og gi et mer helhetlig bilde av hva som faktisk har skjedd.

Kontakten mellom den tiltalte og meg starter ikke så lenge etter at jeg finner hennes leserinnlegg jenta på varoddbrua på nettet. Som en følge av at jeg tidligere har skrevet to kronikker psykiatrien fra innsiden og når det er for vanskelig å be om hjelp som omhandler hvordan mange blir møtt av psykiatrien når de ber om hjelp valgte jeg å dele hennes leserinnlegg på min facebookside sammen med noen tanker jeg hadde. Ikke lenge etter kontaktet hun meg og spurte om vi kunne snakke litt sammen. Siden jeg tidvis er mye opptatt ble vi enige om at hun kunne skrive meldinger til meg så ofte hun ville, og at jeg skulle svare når jeg hadde mulighet.

Hun forteller at hun er under barnevernets omsorg og at hun bor i en omsorgsbolig. Hun har en behandler som egentlig er til stor hjelp når hun snakker med ham, men at dette er svært sjelden siden han holder til i Kristiansand, mens hun til stadighet flyttes rundt til nye boliger på Sør- og Østlandet. Hun forsøker etter beste evne å samarbeide med barnevernet og de ansatte i boligen, men opplever veldig ofte dette som svært vanskelig siden hun ikke opplever at hennes behov blir sett og tatt på alvor. Hennes høyeste ønske er å bo i et fosterhjem, treffe andre på sin alder, gå på skolen, begynne å spille fotball og kanskje få seg en ekstrajobb. Hun forteller at barnevernet har lovet å finne et fosterhjem til henne, men at hun i stedet flyttes rundt fra den ene boligen til den andre, og med stadig nytt ukjent personale som skal bestemme over henne. Hun forteller at dette blir fryktelig utrykt for henne og det oppstår stadige konflikter når hun mister kontrollen.

Når jeg da i slutten av mai måned skal til Norge, og hun tilfeldigvis på det tidspunktet bor noen uker i en bolig ikke så langt fra der jeg skal være, velger jeg å besøke henne i denne boligen. Jeg treffer der en hyggelig, sjarmerende og litt usikker 15 år gammel jente. Hun oppleves som både ressurssterk og oppegående, samtidig som hun etter min vurdering også helt klart er preget av sin forhistorie. Hun forteller at hun begynner å bli desperat etter å få startet i behandling igjen etter at hun ikke har fått snakke med behandleren sin på flere måneder, at hun er livredd for at noe kan komme til å skje hvis dette ikke snart blir tatt på alvor. Hun forteller videre at hun er i ferd med å miste alt håpet hun hadde om både fosterhjem og fremtiden, og at hun blir mer og mer redd for at hun på et eller annet tidspunkt skal miste kontrollen helt og gjøre et eller annet slik at hun havner i fengsel.

Hun forteller at barnevernet skal komme dagen etter og ha et møte med henne som hun er veldig redd for, og vi avtaler at jeg skal bli med på dette møtet slik at hun skal føle at hun har noe støtte og dermed være trygg nok til å fortelle hvordan hun har det. Under besøket i boligen får jeg også muligheten til å snakke med flere av personalet som etter min oppfatning virkelig ønsket å hjelpe henne selv om jeg mistenker at flere av dem hadde blitt ansatt fordi de var menn og fysisk sterke mer enn de var ansatt grunnet sin kunnskap om ungdom og psykisk helse. Flere av personalet gir for øvrig uttrykk for at de er oppgitt over at hun ikke får den roen, tryggheten og hjelpen som hun trenger og uttrykker takknemlighet over at jeg blir med på møtet med barnevernet slik at hun får litt støtte.

I møtet med barnevernet dagen etter treffer jeg to personer som tilsynelatende ønsker å gjøre det som er riktig, samtidig som de, etter min oppfatning, ikke hadde den nødvendige kunnskapen, og heller ikke viljen eller fleksibiliteten for å få dette til. Og når både fleksibilitet og vilje til å se og møte en persons individuelle behov blir erstattet med lærebokkunnskap og forutinntatt holdninger om at dette er en kamp som skal vinnes oppleves dette oftest som svært nedlatende og arrogant. Når eksempelvis en 15 år gammel jente forteller til barnevernet om hvor vanskelig det er å måtte flytte rundt fra bolig til bolig, aldri få treffe jevnaldrende, ikke få terapi, og hun samtidig forteller om sine helt normale drømmer for fremtiden og om sin bekymring og frykt for å miste kontrollen slik at hun havner i fengsel hvis ikke opplegget rundt henne forandres er det etter min oppfatning naturlig å vurdere alternative løsninger. Og det ble foreslått alternative løsninger på møtet. Blant annet foreslo vi en løsning der jeg kunne samarbeide med hennes behandler og bli brukt som en akuttbehandler på telefon når hennes hovedbehandler hadde fri. Hun kunne da eksempelvis få en 30 minutters telefonsamtale hver kveld samt ringe meg hvis det ble akutt vanskelig og følelsene kom helt ut av kontroll.

I påvente av at barnevernet skulle ta en avgjørelse relatert til dette uken etter, ble en slik ordning også forsøkt i en ukes tid med god effekt. Tilbakemelding fra personalet etter denne uken var at det ble satt stor pris på ordningen, samt at de opplevde jenta som roligere, og at hun gledet seg til samtalene. Avgjørelsen til barnevernet ble til tross for dette at de ikke kunne ta en slik avgjørelse, siden ansvaret for henne var overtatt av Næromsorg Sør, og at det dermed var de som måtte ta en avgjørelse rundt dette.

Når jeg i telefonsamtale med Næromsorg Sør få dager senere legger frem dette forslaget og tilbyr meg å veilede personalet i boligen for å få forutsigbarhet der alle gjør det samme, blir dette blankt avvist. De forteller at de har full kontroll og at de er lei av innblanding utenfra. De ga beskjed om at de visste hvordan dette skulle gjøres og var oppgitt over både TV2 og alle andre som ga henne spalteplass. Det kom tydelig frem i samtalen at de mente dette kun var trass fra hennes side og et ønske om oppmerksomhet. De ville dermed ikke møte henne på noe av dette, og hun skulle heller ikke opprettholde kontakt med meg fikk jeg beskjed om. Siden de ikke ønsket at avslaget skulle gå utover hennes relasjon til dem forsøkte de videre å pålegge meg å lyve for henne ved å fortelle henne at jeg hadde ombestemt meg og ikke lenger ønsket å inngå noen avtale med henne. Ganske sjokkert over en slik arroganse og kunnskapsløshet fortalte jeg dem at jeg ikke vurderte dette som et ønske om oppmerksomhet men faktisk som en reell redsel for å miste kontrollen og at det også var min vurdering som fagperson at hun i en gitt situasjon kunne miste kontrollen og skade noen i affekt, men dette ville de ikke lytte til. Barnevernet fikk for øvrig akkurat den samme advarselen etter det møte vi hadde uten at de heller ønsket å ta stilling til dette.

Siden jeg tenker at respekt og tillit er helt grunnleggende i slike relasjoner var jeg ikke villig til å lyve for henne når jeg fortalte om avslaget. Jeg tok heller en samtale med henne der jeg fortalte at Næromsorg Sør ikke ville aksepterte en slik ordning, men at hun selvfølgelig var velkommen til å fortsette med å skrive meldinger slik som tidligere. Hun ble svært skuffet over avslaget, men hun fortsatte å skrive meldinger helt frem til onsdag den 26. juli.

Så i morgen starter rettssaken mot henne og etter min vurdering burde kanskje både barnevernet og Næromsorg Sør sittet på tiltalebenken sammen med henne. De har begge sviktet henne totalt. Vi snakker ikke engang om systemsvikt. Dette er kunnskapsløshet og en helt hinsides mangel på fleksibilitet og vilje til å se et barns individuelle behov. Hun har ved flere anledninger desperat forsøkt å be om hjelp uten å bli lyttet til eller møtt. Hun har ved flere anledninger fortalt hva som kunne skje om ikke opplegget rundt henne ble endret. En jente på 17 år er død og en på 16 år er nå siktet for drap og drapsforsøk. Uansett om hun blir kjent skyldig eller ikke, eller om hun var tilregnelig eller ikke, så må hun bære på dette resten av livet. Dette er bare så utrolig trist og helt unødvendig. Og jeg tenker… Hvor mye kan vi egentlig forlange av en 15 åring ?

Og når det gjelder Sørlandet sykehus så har de gitt uttrykk for at de feilvurderte situasjonen og ikke trodde hun kunne være til skade for andre enn seg selv. Jeg merker at jeg blir litt spørrende til en slik vurdering når dette i hennes samtaler med meg kom så tydelig frem. For øvrig så blir det jo også ganske interessant at de til tross for vurderingen om at hun kunne være til skade for seg selv nektet henne innleggelse eller skrev henne ut etter svært få dager når hun var innlagt. Men det blir en annen diskusjon……

Erik Bisgaard
Psykoterapeut MNFP
– registrert gestaltterapeut MFGT

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *