Når det er for vanskelig å be om hjelp.

«For første gang i Norge er det utarbeidet en oversikt over hvor mange mennesker som tar livet sitt mens de har kontakt med psykisk helsevern. Og tallene overrasker selv garvede selvmordsforskere. Det er et vanvittig høyt antall, og betydelig høyere enn de begrensede oversiktene vi har hatt om dette fra før av, sier Fredrik Walby. Han leder nybrottsarbeidet ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF). … I årene fra 2008 til 2015 døde 1910 pasienter i psykisk helsevern i selvmord. Det tilsvarer mer enn en pasient annenhver dag. Disse pasientene var enten under behandling eller hadde avsluttet behandlingen i løpet av det siste året de levde.»

Overstående er hentet fra en dokumentar publisert hos NrK 16. April 2018, og jeg vil relatert til dette dele en kronikk som jeg skrev i 2014 om selvmord og problemene med å få hjelp.

I kjølevannet av Lene Marlins kronikk «jeg ville ikke leve lenger» som ble publisert den 01. sept 2014 har det vært skrevet mye om hvor viktig det er med åpenhet rundt selvmord og selvmordsforsøk. Aftenposten hadde blant annet en leder 2. September med tittelen «Åpenhet rundt selvmord er nødvendig», og Lene Marlin sa etterpå at all responsen etter hennes kronikk viser at det er et enormt behov for å snakke om dette.

La meg først uttrykke enighet i at det er viktig å få langt større åpenhet om selvskading, selvmord og selvmordsforsøk slik det blir skrevet. Men det bør etter min oppfatning også settes et mye større søkelys på hvordan de som faktisk ber om hjelp møtes av psykiatrien og av det norske helsevesen.

Tallene viser at hele 25 % av de ca 550 personene som årlig tar livet sitt i Norge er under behandling og/eller er innlagt i psykiatrien. Enda flere har vært i behandling i løpet av de siste måneder og år før selvmordet. I tillegg til selvmordene er det for øvrig flere tusen mennesker som hvert år forsøker å ta sitt eget liv i Norge. Og når man først er inne på tall kan det også legges til at mer enn 15 % av alle jenter har skadet seg selv og at mer enn halvparten av disse har hatt tanker om å ta livet sitt når de skadet seg.

Med mer enn 6 års erfaring innen psykiatrien har jeg møtt mange av disse menneskene, og jeg har dermed også en viss kjennskap til hvorfor disse tallene er så høye. Det er nemlig ikke slik at alle de som tar livet sitt eller gjør et forsøk på dette egentlig ønsker å dø. De aller fleste vil bare vekk fra det som er vondt, og vanligvis er det mye ambivalens knyttet til avgjørelsen om å ta livet sitt. Problemet er bare at det ofte er vanskeligere å søke hjelp enn det er å gjøre et forsøk på å dø. Det er nemlig ikke slik i dagens samfunn at det bare er å be om hjelp, og at slik hjelp er lett tilgjengelig.

La oss derfor ta et lite tankeeksperiment der vi for en liten stund forsøker å gå inn i hodet til en person som sent en kveld vurderer å ta sitt eget liv. Vedkommende har kanskje hatt en dårlig dag og kranglet med foreldre eller kjæreste. H*n sitter nå alene hjemme og har kanskje masse tabletter liggende på bordet mens h*n føler seg svært ensom og totalt mislykket. Vedkommende ser ikke noe håp for fremtiden, og føler seg som et konstant problem for pårørende som alle har tilsynelatende lykkelige liv. H*n har kanskje flere selvmordsforsøk bak seg. Vedkommende har for en tid tilbake forsøkt behandling, og har kanskje til og med vært innlagt for en kortere periode, uten at dette har hjulpet i særlig grad. I tillegg har vedkommende noe angst som gjør alle dager svært vanskelige. H*n sliter kanskje også med spiseproblemer og/eller selvskading og skammer seg over å være i denne håpløse situasjonen siden både pårørende og samfunnet for øvrig stille store forventninger til å leve et «normalt» liv. Dette er etter min oppfatning en ganske reell problemstilling før et selvmordsforsøk eller selvmord.

Det første som blir forsøkt er kanskje å skade seg. Dette gjøres oftest for å få vekk de vonde følelsene for dermed å klare seg en dag til uten å ta livet sitt. Selvskadingen er dermed ikke et ønske om å få oppmerksomhet slik enkelte tror, men heller en mestringsstrategi eller et «språk» som brukes for å overleve. Tidvis kan dette kanskje hjelpe for en svært kort stund selv om de vonde følelsene etter kort tid kommer tilbake med forsterket styrke. La oss derfor tenke oss at skadingen ikke er alvorlig nok til å trenge behandling på legevakt eller sykehus, samt at de vonde følelsene etter kort tid kommer tilbake. Vurderingen blir da om man nok en gang skal skade seg (dypere denne gang), forsøke å få hjelp enda en gang eller bare svelge ned tablettene.

Å søke hjelp er for de fleste en lang og tung vei å gå. Først må legevakten kontaktes, og hvis man ringer legevakten får man beskjed om å møte opp. Det er kun unntaksvis at legen reiser hjem til en pasient. Ambulansen vil heller ikke komme og hente hvis man ikke allerede har svelget mange tabletter og det derfor står om livet. Overdose av tabletter (intox) er for øvrig den mest vanlige formen for selvmordsforsøk. Man må da ta taxi, buss eller få noen til å kjøre seg til legevakten hvis man ikke har egen bil. Men det å kjøre egen bil er egentlig et dårlig alternativ siden det blir vanskelig med parkering hvis man er heldig og blir innlagt. Det enkleste er kanskje i stedet å kontakte en venn eller venninne for å bli kjørt, men siden det å slite med alle disse tankene er svært skambelagt, og det mest sannsynlig er sent på kvelden når tankene om selvmord melder seg, blir dette også vanskelig. Kontakte en av de ansatte i psykiatrien, som man under en tidligere innleggelse kanskje har fått en god relasjon til, kunne kanskje være aktuelt, men dette kan ikke gjøres siden det er helt klare regler for at disse ikke skal kontaktes utenfor arbeidstid. Ansatte i psykiatrien har for øvrig også klare regler om å involvere seg minst mulig og holde så stor avstand til pasientene at de ikke får slike meldinger privat. Kontakte en akuttpsykiatrisk avdeling fungerer heller ikke siden de bare vil informere deg om at de ikke kan gjøre noe og at alle henvendelser må skje til legevakten. Så da står man igjen med at man enten må ta buss eller taxi til legevakten, eller svelge ned alle tablettene. Buss eller taxi til legevakten er ofte vanskelig å få til grunnet mye angst og dårlig form, og taxi som kanskje tross alt gir minst angst av disse er i tillegg veldig dyrt.

La oss likevel anta at vedkommende kommer seg til legevakten. Der blir man mest sannsynlig sittende og vente sammen med alle de andre som også venter på å få komme inn til legen. Noen steder er det flere timers ventetid der man får veldig god tid til å gå inn på toalettet for å skade seg mer slik svært mange også gjør, eller man får i verste fall tid til å ombestemme seg og heller gå derfra for å ta livet sitt. Klarer man likevel å bli sittende å vente lenge nok til legen kommer må man fortelle legen at man tenker å ta livet sitt, noe som igjen medfører både angst og skam. Man er jo både redd for å ikke bli trodd på at det er så alvorlig, og redd for at ingen egentlig bryr seg. Man ønsker jo heller ikke være til bry eller ta en plass på en akuttpost som en annen trenger mer. I tillegg har man nå også, etter å ha sittet på venterommet sammen med de andre, fått dårlig samvittighet for å bruke av legens tid når så mange andre er syke og kanskje har større behov for å komme inn til legen. Har man i tillegg vært innlagt før vil legen ofte spørre om det er mulig å vente med dette til dagen etter og heller kontakte fastlege eller behandler neste dag. Hvis de venter til dagen etter vil de jo også kunne få besøk av et akutteam.

Skulle de likevel til slutt klare å overbevise legen om at de faktisk ikke klarer mer, og at de kommer til å ta livet sitt hvis de sendes hjem, så vil de vanligvis få beskjed om å vente utenfor mens legevaktlegen tar en telefonsamtale med akuttpsykiatrisk for å overbevise vakthavende lege der om at denne pasienten må legges inn. Hvis dette er en kjent pasient for akuttpsykiatrien, eller pasienten har «feil» diagnose vil vakthavende lege der i enkelte tilfeller kontakte en overlege som igjen må «godta» innleggelsen. Legevaktlegen må deretter på nytt snakke med pasient som får beskjed om det blir innleggelse eller ikke. I enkelte tilfeller blir pasienten innlagt, mens de i andre tilfeller blir sendt hjem igjen der tablettene fortsatt ligger på bordet og venter. Og vedkommende skammer seg nå enda mer og føler seg mye verre siden h*n både har vært til bry og ikke blitt tatt på alvor.

La oss likevel anta at vedkommende blir innlagt. Ved innkomst til akuttpsykiatrisk blir alle eiendeler gjennomgått av miljøpersonale og det brukes på enkelte steder metalldetektor for å sjekke at pasient ikke har med seg noe å skade seg med under innleggelsen. Det blir deretter en samtale med vakthavende lege og vanligvis 2 miljøpersonale som skal passe på pasienten. Hvis innleggelsen er frivillig og diagnosen er «feil» vil pasient kanskje få beskjed om at de til nød kan få bli til dagen etter, eller kanskje over helgen hvis dette er på en fredag, men at de da sannsynligvis blir skrevet ut igjen uansett. De blir så fulgt inn på rommet sitt, alle eiendeler blir låst inn i skap og de får en sovetablett for å sove den natten. Tidlig dagen etter blir det en ny samtale med avdelingens overlege eller psykolog som så bestemmer hvorvidt pasienten kanskje skal sendes videre til en annen avdeling eller eventuelt skrives ut og sendes hjem igjen der tablettene ligger på bordet og venter.

Dette er det tilbudet mange pasienter i dag opplever at de får av psykisk helsevern og norsk helsevesen hvis de ber om hjelp for selvmordstanker, og etter min oppfatning blir veien til selvmordsforsøk og/eller selvmord langt kortere fordi veien til å få hjelp og innleggelse blir så lang og tung. Pasientene får veldig ofte beskjed om at de bare kan kontakte legevakt eller sin behandler hvis de har det vanskelig, men i praksis er det ikke slik det fungerer.

Selv om dette selvfølgelig er aller vanskeligst for vedkommende som sitter helt alene en kveld og vurderer å ta livet sitt, er dette også fryktelig problematisk for alle terapeuter som ser nødvendigheten av en innleggelse. Som gestalt psykoterapeut har jeg mange klienter i terapi som sliter med personlighetsproblematikk og/eller traumer etter vold og overgrep. Terapi kan tidvis være svært tøft og det kan tidvis være nødvendig at klienten legges inn i noen dager eller uker for å bli passet på når presset av minner blir for stort. Det er likevel ikke slik at terapeuten bare kan kontakte akuttpsykiatrisk og avtale innleggelse. Klient må selv ta kontakt med legevakt og håpe på en innleggelse slik som nevnt over. I tillegg blir terapeuten ofte satt helt på sidelinjen under innleggelsen og ikke kontaktet relatert til verken problematikk eller utskrivelse. Spesielt problematisk blir dette selvfølgelig hvis klient allerede har bestemt seg for å ta livet sitt og ikke ønsker en innleggelse. Da må vi som terapeuter passe på å kontakte alarmsentralen på akkurat riktig tidspunkt eller nærmest dra med oss klienten til legevakten. Så dette er problematisk.

Spørsmålet vi derfor alle må stille oss er om vi i en akuttfase når de sliter som mest ivaretar disse menneskene på en omsorgsfull måte med respekt og medmenneskelighet, og om det systemet vi nå har fungerer tilfredsstillende.

Jeg tror ikke det.

Erik Bisgaard
Psykoterapeut MNFP
– registrert gestaltterapeut MFGT

Albir, Spania.

Dette innlegget har også den 10. September 2014 vært publisert på aftenposten.no i en noe forkortet versjon.
Når det er for vanskelig å be om hjelp

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *