«Monster»

Det er med stor frustrasjon, oppgitthet og stigende irritasjon jeg har fulgt debatten og diskusjonene etter at Sylvi Listhaug kalte pedofile overgripere for monstre.

Jeg har blant annet lest uttalelse fra jurist Anine Kierulf som er fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, innlegg om kommentarer fra Hele Norges Helsesista, blogginnlegg fra Lene Chatrin Hansen som er barnehagelærer, forfatter og fagformidler, facebookinnlegg fra Landsforeningen mot seksuelle overgrep, uttalelse fra Monica Velde Viste som er leder for Krisesenteret i Stavanger og et debattinnlegg fra Siri Søftestad som er Sosionom, PhD og som uttaler seg på vegne av reddesmå.no. I tillegg har jeg også sett to episoder av NrK Innafor og lest dagens leder i VG.

Det alle disse ser ut til å mene – muligens med unntak av NrK Innafor som ikke har sagt noe spesielt om akkurat dette – er at monsterbeskrivelser er en dårlig idé og en lite hensiktsmessig tilnærming. De fleste av disse ser ut til å mene at barn som, til tross for å ha blitt utsatt for overgrep, stort sett er glad i sine foreldre får en tilleggsbelastning når mor eller far kalles et monster og at de dermed muligens ikke vil melde fra. Likeledes er visstnok tanken at det å bli kalt monster vil øke skammen til pedofile – både de som har begått overgrep og de som ikke har det – og at veien til å snakke med noen eller søke hjelp dermed blir lengre. Det blir også nevnt at monsterbetegnelsen gjør at vi kanskje tror at overgripere ser ut som monstre og at vi ikke forstår at en overgriper også er et mennesker med følelser som har krav på å bli sett, hørt, møtt og forstått.

Som følge av at jeg har spesialisert meg på traumer, og derfor arbeider mye med ofre etter seksuelle overgrep, tenker jeg det er på sin plass at jeg kommer med noen av mine erfaringer og betraktninger.

Og jada.. Mye av det som har blitt skrevet kan helt sikkert forsvares, og det er helt sikkert både godt ment og riktig i teorien. Selvfølgelig finnes det barn som er glade i sine foreldre selv om foreldrene begår overgrep mot dem og som derfor misliker at far eller mor kalles for et monster. Selvfølgelig er en overgriper også et menneske som i likhet med alle andre mennesker kan ha en trist historie med overgrep og mishandling. Selvfølgelig vil en overgriper mislike å bli kalt for et monster. Selvfølgelig vil det kunne være en tilleggsbelastning for overgriperens familie hvis overgriperen ikke bare blir arrestert, men også i tillegg kalles et monster.

Men likevel dere.. Jeg mener helt seriøst.. La oss legge bort teorien og lærebøkene en stund.. La oss være helt ærlige og kalle en spade for en spade.

Hvis du som voksen plukker på en treåring så skader du treåringen. Da er du et monster. Hvis du som voksen voldtar en syvåring så skader du syvåringen. Da er du et monster. Hvis du som voksen stiller deg helt inntil og beføler en tiåring eller en tolvåring på bussen så skader du dette barnet. Da er du et monster. Hvis du som voksen chatter med barn på 12 eller 13 år for å få dem til å sende deg nakenbilder, eller for å ha sex med dem, så skader du disse barna. Da er du et monster. Hvis du bestiller voldtekt av barn på nettet så er du med på å skade disse barna. Da er du et monster. Hvis du som far eller mor har sex med et eller flere av barna dine så skader du dette eller disse barna. Da er du et monster. Dette betyr selvfølgelig ikke at du ser ut som et monster, men du er likefullt et monster. Og det er ikke samfunnet som da er urettferdig mot deg og kaller deg for et monster. Dette kommer av valg du selv har tatt. Og det finnes absolutt ingen gode unnskyldninger eller formildende omstendigheter for det valget du har tatt og for det du holder på med. Barn blir ødelagt på grunn av dine valg og handlinger. Og når du skader et barn, eller sitter og ser på at barn blir skadet, for å få seksuelle nytelse så er du et monster. Det er meget mulig at du selv ble utsatt for seksuelle overgrep når du var liten, men det gir deg overhodet ingen unnskyldning for å utfører seksuelle overgrep mot andre barn. Når du begynte å begå seksuelle overgrep så gikk du samtidig over fra å være et offer til å bli en overgriper. Dette er realitetene. Det er veldig trist at det har blitt slik, men det eneste du nå kan gjøre for å ikke lenger være et monster som ødelegger og skader barn er å ta helt og fult ansvar for det du har gjort og kanskje fortsatt holder på med. For det du holder på med er ikke barnets skyld. Så uansett hvor mye du forsøker å overbevise deg selv, så er det aldri barnets skyld. Barn ønsker aldri sex med voksne. Så det du kan gjøre er å kontakte politiet eller eventuelt noen som vil gi deg støtte i en slik prosess. Og hvis du ikke finner noen som vil støtte deg, så kan du gjerne kontakte meg hvis du ønsker hjelp til å kontakte politiet. Telefonnummer, mailadresse og priser finner du på facebooksiden min.

Og hvis du bare tenner på barn, men ikke faktisk begår overgrep, så er du selvfølgelig ikke et slikt monster som nevnt over. Jeg vil likevel på det absolutt aller sterkeste anbefale deg å ta kontakt med noen du kan snakke med. Ta kontakt med fastlegen din eller en terapeut, for det er helt sikkert mange terapeuter som er villige til å ta deg imot. Vi kan ikke bestemme hva vi føler så du har absolutt ingenting å skamme deg over selv om jeg kan forstå at disse følelsene er problematiske. Men det svært ugreit å bære på dette alene uten å ha noen å snakke med, så begynn i terapi. Sørg for at du ikke blir et slikt monster. Det er ikke sikkert du har så mye kontroll over dette som du tror.

Dette kan da ikke være så fryktelig vanskelig å forstå.

Jeg er for øvrig enig i at det sikkert er mange som tenker at overgripere ser slik eller slik ut, og derfor vanskelig kan tenke seg at det er naboen, kjøpmannen, arbeidskollegaen, sjefen, læreren eller treneren, men jeg tror likevel at de aller fleste forstår at overgripere er «vanlige» mennesker og ikke ser ut som monstre eller har et stempel i pannen der det står overgriper. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg mister litt troen på menneskeheten hvis noen faktisk tror at overgripere ser ut som djevler eller demoner bare fordi vi kaller dem monstre. Jeg synes dermed at dette er et veldig dårlig argument.

Når det gjelder dette med at overgripere skammer seg mer og ikke kommer til å søke hjelp hvis de kalles for monstre så blir også dette en veldig snodig argumentasjon for meg. For det første tenker jeg at en person som begår overgrep mot barn så absolutt bør føle på litt skam, og at det uansett ikke er dette med å bli kalt monster som er utslagsgivende for hvorvidt vedkommende søker hjelp eller ikke. Jeg tenker vel heller at de ikke kommer til å søke hjelp hvis de til stadighet skal forklares, forstås og til en viss grad også unnskyldes. For det første tenker jeg at vårt fokus må være på barna som blir skadet og ødelagt, og for det andre tenker jeg at det aller beste vi også kan gjøre for overgriperne er å fortelle dem at det de gjør er helt uakseptabelt og at de må velge om de vil ta ansvar for sine handlinger eller
ta konsekvensen av å fortsette å oppføre seg som monstre.

Jeg har truffet flere overgripere i mitt liv, og det som kjennetegner de aller fleste av dem jeg har møtt er at de ikke er villige til å ta på seg skyld for det de gjør eller har gjort. De bagatelliserer, normaliserer og rasjonaliserer alt de har gjort, og skylder på at ofrene både var villige og den aktive. Jeg har vel aldri møtt en overgriper som faktisk har tatt på seg ansvaret og fra hjertet innrømmet at det vedkommende gjorde var skadelig for barnet. Tidvis har de også grått og angret fryktelig hvis dette har gitt dem fordeler, og de har ofte også angret grunnet de konsekvensene det har fått for dem selv. Jeg har likevel aldri opplevd ekte anger grunnet det de påførte offeret. Meget mulig de finnes, men jeg har aldri møtt dem. Vi må, etter min oppfatning, akseptere at det finnes mennesker som ikke nødvendigvis ønsker det beste for andre. Selv om de vet hva det er riktig å gjøre, og selv om det vet at deres handlinger kan skade andre, så vil de til enhver tid gjøre det som best tilfredsstiller deres egne behov og lyster hvis de kan komme seg unna med det.
Vi må akseptere at enkelte mennesker ikke har noen samvittighet. De har ikke evnen anger. De har heller ingen eller, i beste fall, kanskje selektiv empati. Og da hjelper det ikke med holdningskampanjer. Da er det ikke så lett å forebygge. Det eneste som da hjelper er hardt mot hardt.

Også er det dette argumentet da om at enkelte overgripere selv har vært utsatt for overgrep og at det derfor er et lite såret barn der inne. Joda, men da visste de vel hvordan det var, og burde kanskje ikke utsatt andre for det samme. Også påstår jo enkelte at de selv har levd livet i en parallell virkelighet der de etter å ha opplevde overgrep når de var små trodde det skulle være slik og at det de gjorde var normalt. Dette vet jeg ikke helt om jeg egentlig tror på. Da er det vel kanskje heller slik at overgriperen velger å rasjonalisere samt normalisere overgrep for å slippe den vonde og skambelagte følelsen over selv å ha vært et offer.

Når jeg møter klienter som sliter med traumer etter seksuelle overgrep så har jeg aldri møtt noen som forteller meg at de synes det var vanskelig at hjelperne ansvarliggjorde og fokuserte på overgriperens ondskap. Det jeg i stedet møter er ofre som sliter fordi hjelperne har vært altfor utydelige og fordi hjelperne har forsøkt å finne positive trekk hos overgriper. Det de kan fortelle er at hjelperne ofte gjorde dem forvirret og at overgrepene ofte har pågått lengre enn nødvendig fordi hjelperne ikke tydelig ga beskjed om at overgriper var slem mot dem og at det var overgriper som gjorde noe galt. En advokat sa kanskje at «men det er jo ikke så rart h*n likte deg når du er så søt» også følte de jo at det var litt deres egen skyld da. En barnevernspedagog sa kanskje at «men du er vel også glad i pappaen din», også følte de at de måtte vel nesten være det da, eller at det var noe galt med dem fordi de ikke var det. En psykiatrisk sykepleier sa kanskje at «men dere hadde det vel litt hyggelig også når du var liten», også følte de seg annerledes eller at det var noe galt med dem, fordi det eneste de husket er at de hele tiden var redde, og at denne redselen overskygget alt annet som kanskje kunne vært litt hyggelig. Det mine klienter oftest sliter mest med i tillegg til overgrepene er all tiden de føler å ha kastet bort på ikke å ha blitt møtt, sett, hørt eller forstått når hjelperne alltid skulle lete etter positive egenskaper hos overgriper. Personlig har jeg tidvis brukt ordet monster om enkelte overgripere, og mine klienter skulle ønske noen hadde sagt dette før.

Jeg synes derfor det er flott at vi har en justisminister som setter skapet på plass og er tydelig på hva hun tenker om seksuelle overgrep. Dette trenger både overgriperne og ofrene å høre. Når vi som skal hjelpe ofrene etter overgrep blir forsiktig med hva vi kaller overgriperne fordi vi blir opptatt av at overgriperne også de skal få hjelpen de trenger så hjelper vi ingen og vi skaper bare forvirring. Den absolutt beste og eneste måten å forebygge overgrep på er, etter min oppfatning, å hjelpe offeret, samt håpe at de som ennå ikke har begått overgrep velger å begynne i terapi fremfor å bli et monster. De som allerede er «monstre» bør kontakte politiet.

Erik Bisgaard
Psykoterapeut MNFP
Registrert Gestaltterapeut MFGT

4 Replies to “«Monster»”

  1. Takk for å sette riktige ord og navn på slike mennesker som utsetter barn og andre som ikke kan forsvare seg i situasjoner mot monstre som kun har tanker for sin egen lyst og tilfredsstillelse.
    Og senere skal ofrene få føle skammen av at de ikke synes synd på overgriperne. De som har søkt og fått jobben i vårt samfunn som sosionomer bør vise til bedre menneske kunnskaper enn de har utvist her.Hvorfor har de den jobben, er det tryggheten rundt kaffebordet hvor alle har det samme syn? Eller at det gjør for vondt å sette seg i offerets sted, når de kommer for å få hjelp .?

    1. Jeg tror nok de helt sikkert har de beste intensjoner om å hjelpe. Noen ganger kommer nok bare lærebøkene og «det man tror» i veien for å faktisk lytte til det som blir sagt. Det er jo naturlig å tro at alle barn er glade i sine foreldre. Også er det bare ikke alltid slik.

      Tusen takk for tilbakemelding. 🙂

  2. Dette var ekstremt uproffesjonelt og dårlig skrevet. Både moralsk og faglig. Bærer preg av at gestaltterapeut eller hva for noe bare er no kurs greier og langt fra en seriøs utdannelse. Heldigvis, skulle tatt seg ut om dette sprøytet kom fra en med seriøs utdannelse. Ingen skille mellom de verste av de verste forbrytelser mot barn som f.eks voldelig voldtekt og deretter drap på barnet, og f.eks at muslimer i daesh skjærer hodet av barn, og også filmer det slik at det ligger tilgjengelig på nett osv. osv. og sidestiller dette med å stå ved siden av å beføle en 10 åring på bussen! Ved å bruke monster betegnelsen på alle pedofile handlinger. Dessuten så skriver du at ved å plukke på en 3-åring så skader du barnet. Selv om dette er en motbydelig og pervers handling, så er hjernen til barn slik at man når man blir eldre så husker man ikke noe av dette. Mennesket er ikke i stand til å huske stort fra sitt eget liv før omlag 4 år og bakover. Heldigvis kan man si hvis man gud forby skulle være i klørne til en pedofil overgriper av en forelder. Det er faktisk større sjans for at man husker hvis man ble skikkelig fysisk mishandlet, altså banket opp fra før 4 år, da dette er en mye voldsommere behandling og kan sette seg psykisk. (Da har jeg ikke tatt med penetrering av en 3-åring som er smertefullt som også sette seg) Men forfatteren mener at å plukke på en 3 åring ødelegger barnet. Og man er da et monster. Men da er monster betegnelsen brukt opp, skulle likt å vite hva slags beskrivelse forfatteren da har på disse muslimene som skjærer hodet av barn, eller de som føst voldtar og deretter dreper barn, eller foreldre som drukner sine barn for f.eks å hevne seg på partneren. Lykke til med det.

    1. Tja… Jeg vet ikke hva du reagerte så sterkt på i dette innlegget at du følte det nødvendig å komme med angrep på meg personlig og min utdannelse, men det får jo så være…..

      Diskutere hvorvidt en handling medfører at en person er et større monster enn en annen person, eller hvor grensen skal gå for hvilken handling som gjør at du tar valget om å være et monster, synes jeg blir en håpløs og helt uinteressant diskusjon. Når voksne mennesker velger å skade barn for å dekke sine egne seksuelle lyster og behov tenker jeg at de samtidig tar valget om å være et monster, og det er utvilsomt et overgrep og skadelig for barn selv om det «bare» er å bli plukket på som treåring eller «bare» bli befølt på bussen som tiåring. Anbefaler deg på det sterkeste å øke din kunnskap om traumer før du går inn i slike diskusjoner.

      Gestaltterapeut er for øvrig en 4-årig terapeututdannelse.

      Uansett.. Takk for kommentar. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *