Psykiatrien fra innsiden

I Norge er det hvert år flere tusen mennesker som forsøker å ta livet sitt og flere hundre som lykkes med dette. Svært mange av disse også mens de er under behandling eller har permisjon fra innleggelse i psykiatrien. Rapporter kan også fortelle oss at antallet personer som tar livet sitt er økende. Mer enn 15 % av alle jenter har på et tidspunkt skadet seg selv, og over halvparten av disse har hatt tanker om å ta livet sitt når de skadet seg. Flere jenter har skrevet om hvordan selvskadingen blir deres språk, og om titalls innleggelser i året der de trygler om å få hjelpen de trenger, uten å bli hørt.

Helsepersonell toer sine hender, forteller at vurderingene er fryktelig vanskelige og at psykiatrien ikke kan lastes siden nasjonale retningslinjer – som for øvrig er veldig utydelige på dette – blir fulgt.

Men hva foregår egentlig i psykiatrien? Er vurderingene så vanskelige? Gjør psykiatrien alt de kan for å forhindre at mennesker tar livet sitt? Eller er alt dette egentlig bare ansvarsfraskrivelse mens de faktisk burde gjort mye mer?

Etter å ha arbeidet mer enn seks år som miljøterapeut på så vel psykiatrisk mottak, som på åpne og lukkede avdelinger, så ble jeg svært overrasket og nærmest sjokkert over mange av de regler og rutiner som vi ansatte etter hvert måtte forholde oss til.

De fleste reglene var ganske enkle men ofte ganske hårreisende. Som helsepersonell i psykiatrien skulle vi blant annet ikke varsle AMK på 113 hvis vi på fritiden fikk beskjed av en pasient om at vedkommende var i ferd med å ta livet sitt.

Vi skulle i slike tilfeller helst ikke gjøre noe som helst, eller eventuelt kunne vi gi vedkommende beskjed om at vi ikke var på jobb og at dette dermed ikke verken var vårt ansvar eller noe vi kom til å gjør noe med. Vi skulle videre gi dem beskjed om at de selv måtte ta ansvar for eget liv ved å kontakte legevakten hvis de ønsket hjelp. Deretter skulle vi helst blokkere vedkommende både på facebook og telefonen slik at vi slapp å få slike ubehagelige beskjeder på fritiden.

Vi måtte tross alt ha en profesjonell holdning til jobben vår og ikke la oss manipulere på fritiden av pasienter som «bare ønsket oppmerksomhet». Og skulle vedkommende faktisk ta livet sitt, så fikk det være deres valg. Det var ikke vårt problem. Vi hadde jo fri. Så det å varsle AMK på 113, som jeg normalt ville gjort hvis en person hadde fortalt meg at vedkommende var i ferd med å ta livet sitt, hadde jeg som ansatt i psykiatrien ikke lov til å gjøre hvis det var en pasient.

Personlig tenker jeg at det egentlig ikke kan forventes så veldig mye mer av en suicidal person enn at vedkommende varsler en ansatt i psykiatrien om hva vedkommende er i ferd med å gjøre. Vi må huske på at den ansatte kan være en person som vedkommende kanskje etter flere innleggelser har fått en veldig god relasjon til og som dermed kanskje kjenner vedkommende best. Men slik fungerer det ikke.

Det forventes dermed at pasienten – som egentlig ønsker å ta livet sitt, muligens sliter med angst, sannsynligvis har fryktelig dårlig selvbilde og store problemer med å be om hjelp og i tillegg kanskje har selvskading som språk – selv må ta kontakt med legevakt for å be om hjelp til å leve. Og hvis de så klarer å kontakte legevakten og kommer seg dit – for de må møte opp på legevakten – må de ofte krangle seg til en innleggelse. De må nemlig først overbevise en lege på legevakten som deretter må overbevise en psykiater på akuttavdelingen om at pasienten for alvor tenker å ta livet sitt. Og mens dette pågår blir pasienten flere ganger spurt om dette er nødvendig, om vedkommende kan vente til dagen etter eller om det ikke er mulig å finne på noe annet å gjøre. Innleggelser er alltid problematiske siden visse pasienter i følge retningslinjene helst bør klare seg hjemme.

Så det er definitivt ingen selvfølge å bli innlagt på en psykiatrisk akuttavdeling selv om man tenker å ta livet sitt. Og det er uansett ikke psykiatriens ansvar om de tar livet sitt siden nasjonale retningslinjer blir fulgt.

En annen hovedregel vi hadde var at pasienter med visse typer problemer skulle være innlagt maksimalt to døgn før de skulle skrives ut igjen. Over 30 % av pasientene ble dermed skrevet ut igjen dagen etter innleggelsen uten å ha fått særlig annen hjelp enn sovemedisiner. Enkelte ga tydelig beskjed om at de ved en senere anledning heller kom til å ta livet sitt enn å forsøke en ny innleggelse. Nå hadde de jo fått bekreftet at de var uønsket og uten verdi.

Andre igjen ga beskjed om at de kom til å ta livet sitt når de kom hjem, siden utskrivelsen fra akuttavdelingen mens de fortsatt var suicidale ble sett på som en aksept for at de kunne ta sitt eget liv. Vanligvis ble de likevel utskrevet siden slike «trusler» om å ta livet sitt ikke ble akseptert som god nok grunn for videre innleggelse.

Vi skulle heller ikke gi denne pasientgruppen særlig oppmerksomhet under innleggelsen eller ha «terapeutiske» samtaler med dem. Vi kunne snakke med dem om været eller andre trivielle ting, men absolutt ikke gå dypere inn i problematikken deres. Tankegangen var at de skulle kjede seg mest mulig under innleggelsen og møte minst mulig forståelse siden de da ville bli enklere å skrive ut, samtidig som de forhåpentligvis ikke kom til å ønske seg innlagt igjen.

Tankegangen bak dette var at livet skulle leves ute i samfunnet og ikke inne på en psykiatrisk avdeling, og at enkelte pasientgrupper ble dårligere av for lange innleggelser. Og selv om det helt sikkert kan være mye riktig i dette så må det også være mulig å ta noen individuelle og nye vurderinger når eksempelvis samme pasient legges inn med suicidalitet og selvskadingsproblematikk 3 – 4 ganger på en uke.

Vår oppgave var kun å sørge for at de ikke tok livet sitt mens de var innlagt. Hva de gjorde når de kom hjem var deres ansvar, selv om det helt klart var å foretrekke at de i alle fall ventet noen dager etter utskrivelse slik at ingen i ettertid kunne klandres for at utskrivelsen skjedde for tidlig. Noen mente også at det å ta livet sitt eller skade seg under en «frivillig» innleggelse var pasientens ansvar siden de hadde kommet dit «frivillig», og at det dermed heller ikke var vårt ansvar å holde de i live under innleggelsen.

Denne ansvarliggjøringen av pasienter kunne tidvis også medføre noen ganske snodige og etter min vurdering horrible avgjørelser. Blant annet kunne vi tidvis være klar over at enkelte pasienter kunne ha både skalpeller og barberblader gjemt på rommet sitt uten at dette ble fjernet eller tatt opp med pasienten siden de måtte lære seg å ta ansvaret selv. Om en psykiatrisk akuttavdeling er riktig sted for å lære suicidale pasienter med selvskadingsproblematikk slikt ansvar kan vel etter min oppfatning diskuteres, og det gikk definitivt ikke alltid så bra.

For meg ble det altfor problematisk å skulle forholde meg til slike regler og holdninger. Jeg ga flere ganger uttrykk for min uenighet til ledelsen og jeg fulgte min magefølelse, samvittighet og overbevisning. Jeg kontaktet AMK på 113 når jeg fikk selvmordsvarsler. Jeg tok «terapeutiske» samtaler med innlagte pasienter. Jeg ble med på leteaksjoner for å forhindre noen i å ta livet sitt. Og jeg låste inn det jeg fant av snorer, belter, barberblader og skalpeller. For meg handlet dette om respekt for mennesker som har det vanskelig. Jeg fikk flere ganger høre at jeg var overinvolvert i pasientene og at jeg måtte passe meg så jeg ikke ble uprofesjonell. Men jeg var ikke så redd for å være overinvolvert. Jeg ville mye heller være overinvolvert enn underinvolvert, og hvis underinvolvering likestilles med profesjonalitet så foretrekker jeg faktisk å være uprofesjonell.

Men jeg var heller ikke avhengig av å arbeide som miljøterapeut i psykiatrien. Når jeg fikk valget om å følge reglene eller slutte så var det enkelt for meg å slutte. Jeg kunne i stedet starte opp min egen praksis som psykoterapeut. Men dette var ikke like enkelt for alle. Enkelte av mine arbeidskolleger som jeg snakket med kunne være like fortvilt som meg over disse reglene og holdningene, men valgte likevel stilltiende å akseptere dette fordi de ellers ville mistet arbeidet sitt.

Så min erfaring fra å ha arbeidet som miljøterapeut i psykiatrien i over 6 år er at svært mange pasienter pålegges et langt større ansvar enn de er i stand til å ta. Det er alltid en grunn til at pasienter legges inn, og det er vanligvis fordi livet og hverdagen hjemme blir for tøff. Joda. Det finnes helt sikkert noen pasienter som forsøker å legge seg inn av «feil» grunner, men etter min oppfatning er det langt bedre å legge inn en pasient for mye enn en pasient for lite. Vi kan uansett ikke gjøre innleggelsene så vanskelige og ubehagelige at mennesker heller foretrekker å ta livet sitt fremfor å oppsøke behandling – og akkurat slik er det nå.

Det kan da ikke være et slikt psykiatritilbud vi vil ha?

Jeg vil i alle fall ikke det.

Erik Bisgaard
Psykoterapeut MNFP
– registrert gestaltterapeut MFGT

Dette innlegget har den 26. August 2014 også vært publisert på NrK Ytring i en noe kortere versjon. Psykiatrien fra innsiden

2 Replies to “Psykiatrien fra innsiden”

  1. Jeg har nylig fått ut hele journalen min fra Ahus psyk…. Der skriver de at de vet jeg har dypere og mer underliggende problemer, men velger at det ikke er godt eller bra for meg å gå i de????? Så de sendte meg ut som avtalt, 4 dager senere, blir jeg igjen tvangsinnlagt og etter det oppholde står det skrevet….. Igjen vet vi at hun har dypere og mer underliggende problemer, og de mistenker at jeg vet at de vet…..men velger igjen og ikke gå inn på de dypliggende problemene mine, da de mente de ikke ville hjelpe meg på kort, mellom eller langsiktig plan….. Dette har jeg på offentlige papirer, så det du skriver , stemmer…. De ser ikke menneske, det er på jobb!

  2. Det er sånne sjeldne mennesker som deg, verden (og da spesielt med tanke på psykiatrien) trenger flere av. Mennesker – som deg – som virkelig brenner for jobben og VIL hjelpe pasienter. Og som ikke kommer med samme regla hver gang om at «mennesker med den og den diagnosen, har ikke godt av å være innlagt over tid».

    Det burde vært flere som våget å stå sammen i og mot systemet, framfor å bli såpass feige og holde kjeft…når alt kommer til alt. Da skulle det vært flere som deg, med dine holdninger og verdier.

    Skjønner deg godt, at du til syvende og sist gikk din egen veg. Systemet er stort sett nokså nytteløst å i det hele tatt forsøke å kjempe mot.

    Lurer fælt på hvor disse dårlige og negative holdningene innad i psykiatrien stammer fra? Hvor kommer det fra (hvem har makt til å bestemme) at «noen pasientgrupper er verdt å redde/hjelpe enn andre»?
    Er det under utdanningen, i pensumlitteratur eller fra foreleser, disse holdningene blir lært? Noen er det som må ha blitt enige om disse reglene, men utifra hvilket grunnlag?
    Vil påstå at både pensum og foreleser er utgått på dato og strengt tatt burde fornyes. Men desverre tviler jeg på at en endringer rundt dette vil skje (med det første). Frustrerende trist at det skal være sånn.
    Men de som sitter der som bezzerwissere og tydeligvis uten en smule empati/sympati, har nok ALDRI vært i nærheten å selv kjenne på kroppen å stå i fare for eller i verste fall miste noen rundt seg. Det nekter jeg å tro.

    Skulle bare ønske at det var mulig å gjøre noe med det. Min opplevelse er at det blir verre og verre holdninger. Skulle tro psykiatrien inneholder behandlere (fagfolk som de liker å kalle seg) som bare søkte og fikk utdanningspapirer i posten, via google. For tenk, jeg som ikke har samme lange og «fancy» utdanning, greier å forstå og se mennesker i psykiatrien som MENNESKE og ikke utifra tall og system.

    Men….hva kan man egentlig gjøre? Er det noe som helst mulighet å få til endringer og stigma?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *